Falt for fristelsen
Første gang jeg hørte det muligens skulle arrangeres 24-timersløp på Bislett, tenkte jeg; for et sykt opplegg! Det hadde vært gøy å prøve, men det er kanskje like greit ikke å fortelle venner – eller i alle fall ikke kolleger – at det frister. I ettertid har jeg forstått at det ikke er så spesielt, men at det arrangeres mange slike ultraløp rundt om i verden.

Av Jon Harald Berge

Etter at vi våren 2001 fikk oss hund, begynte jeg så smått med regelmessig trening igjen etter ni års opphold. Etter hvert som formen er blitt bedre, har jeg stadig fått ideer om lange løpeturer.

Ett mål ble å klare å løpe fra jobben ved Helsfyr og hjem til Drammen. Asker-Drammen ble til Sandvika-Drammen som til slutt ble til Helsfyr-Drammen i 2005. Siden 2004 har et av årets høydepunkt vært en 5-6-timerstur med treningskamerater gjennom Finnemarka og Drammensmarka fra Vikersund til Drammen.

De to siste årene har jeg snakket om at det hadde vært artig å løpe hjemmefra til hytta i Balestrand i Sogn. Juli 2006 skulle prosjektet Drammen-Flåm gjennomføres med bikkja som pakkesel. Det ble en ganske strabasiøs ferd i stekende varme hvor hundeeieren selv måtte bære kløvet mye av tiden. Vi holdt ut i 50 timer og målgang ble Geilo, det vil si ca. 21 mil. Jeg var fornøyd med det. På turen lærte jeg mye om hva man kan forvente under et 24-timersløp.

Etter mye frem og tilbake om hvorvidt jeg hadde overskudd og tid til å bruke en helg på Bislett midt i julestria, endte det med at fruen ble lei av alt snakket og meldte meg på som løper nummer 99. (Løpet hadde et tak på 100 løpere.) Nå var det bare å sette i gang med å planlegge gjennomføringen.

Det var to ting jeg aller mest fryktet skulle spolere løpet. 1) Fullstendig stivhet og kanskje krampe i beina og 2) mangel på næring og væske.

(1) Jeg hadde lest om dansken Jan Michael Andersen som hadde forsket seg frem til et opplegg på bane hvor han vekselvis løp 90 sekund og gikk 30 sekund. Med denne taktikken gjennomførte han 24-timersløpet i Lupatoto med stort hell. 25 prosent gange hørtes også rimelig ut. Klokka ble programmert til ett skjema på 90 + 30 sekund og ett på 3 + 1 minutt.

(2) Etter å ha sjekket diverse ernæringsnettsider, med svært sprikende anbefalinger, kom jeg frem til at ca. 300-400 kcal burde fortæres hver time. Hjemmelagde energikaker, som har fungert bra på trening, ble bakt og porsjonert i 24 nummererte pakker. I tillegg var planen å drikke et par desiliter hvert 20. minutt, slik det står på sportsdrikkpakkene.

Gode tips

Som fersk 24-timersdeltaker tok jeg sjansen på å spørre ultrageneral Per Lind om råd, og jeg fikk mange gode tips. Han fortalte blant annet: ”Et jevnt løp gir, med svært få unntak, alltid det beste sluttresultatet.” Den samme erfaring har jeg fra mine tre maratonløp.

I tillegg sa han: ”Hvis du greier å disiplinere deg, noe som er meget vanskelig når et felt raser av gårde, bør du ta sikte på maks 8-8,5 km i timen fra begynnelsen av. 8 km/t gir 192 km, og 8,5 km/t gir 204 km. Dette for å illustrere hvor lite farten betyr i et 24-timersløp.”

Ja vel, planen ble å holde seg på ca. 3.45 per runde (545 m), noe som tilsvarer 8,72 km/t. En rundetid på 3.50 tilsvarer 8,5 km/t. Målet var å bruke tiden og holde seg i bevegelse hele løpet ut.

Hvor langt kan jeg regne med å komme, spurte jeg Per. ”Jeg vil nok tro at et realistisk mål for deg vil være 100 miles, alt over det bør du se på som ren bonus!”

Det virket fornuftig, så jeg forsøkte å motivere meg for 100 miles. 160 km er langt. Da jeg fortalte fruen om målet, fikk jeg bare til svar: ”Det eneste du er fornøyd med er 200 km.” For å dempe presset tilføyde hun ”… og det tror jeg du klarer”. Takk for den!

Uken før løpet kom forkjølelsen krypende, eller var det pollen i desember? Sannsynligvis var det bare nerver.

Fyker forbi

Bislett 10. desember 2006, ingen vei tilbake. Maten legges ut på campingbord slik at jeg skal slippe å bøye meg når det røyner på. Jeg setter opp en feltseng og legger ut sovepose for sikkerhets skyld. Alle gjør sine forberedelser. Stemningen er veldig god, og arrangørene virker å ha alt under kontroll. Vi får til og med to ulike tidtakningssystemer rundt foten. NRK TV er på plass og intervjuer Tero Markus Päivärinne. Dette skal bli gøy.

Starten går, og folk legger ut i ulikt tempo. Etter en drøy runde som oppvarming begynner jeg med 90 + 30 sekunders-opplegget og justerer farten etter rundetidene. Farten er lav, særlig i forhold til Helge Hafsås og et par andre som fyker forbi i sikksakk, runde etter runde. Imponerende! Kan det holde?

Etter hvert blir jeg kjent med flere av de andre deltakerne. Hyggelige folk alle sammen.

Men etter som timene går blir det mer og mer fokus på oppgavene. De er ikke mange, men de må gjøres, ellers er løpet kjørt. Å spise går greit de første timene, men etter seks timer begynner myslikakene å bli som lim i munnen.
--------------------------------------

Les hele artikkelen i KONDIS
Bli medlem i KONDIS og få hele 8 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende

Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
FEBRUAR 2007
ÅRGANG 2007
KONDISARKIVET